Har du noen du savner?

Jeg er veldig heldig og har så langt få tap i mitt liv. Jeg har til og med begge foreldrene mine i live og hjemmeboende i en alder av 89 og 91 år. Da minstemann ble født, 10 og 12 år etter storebrødrene og 21 år etter eldste barnebarn, skjønte jeg at han ville trenge mormor og bestefar mer enn de andre. Han har heller ingen besteforeldre eller tanter og onkler på farssiden. Og mormor og bestefar var helt fantastiske til å ta vare på det minste barnebarnet - tross sin høye alder. Mine foreldre ble på en måte enda mer verdifulle for meg/oss nå. Jeg begynte derfor å be om at Gud måtte ta vare på dem så de fikk leve og være friske til minstemann var konfirmert. Kanskje en litt egoistisk bønn, men jeg gjorde det. Og jommen har jeg fått bønnesvar. Jeg må likevel innrømme at med alt som har skjedd den siste tiden med korona og krig, så har jeg vært flinkere til å be «Skje din vilje». Da konfirmasjonsdagen opprant hadde bestefar laget et bildeshow fra konfirmantens liv. Mormor orket ikke å bidra som før, da datter med mann, barn, svigerbarn og barnebarn kom fra Ålgård og hun sto for det meste av overnatting og servering, men jommen betalte hun for en gigantisk kransekake og lekker designkake.
Konfirmasjonen sto i mai. I juni skled mamma på badegulvet og slo hofta si. Da pappa skulle hjelpe henne opp, brakk han hofta si og mamma falt ned igjen på den samme hofta. Etter det har ikke livet vært det samme. Stadig nye ting kommer på. Men de er ved godt mot og gjør hva de kan. Den største gaven de gir hver dag er vel at de hver morgen og hver kveld bærer alle barn, svigerbarn, barnebarn, svigerbarnebarn og oldebarn fram i bønn til Gud. De er velsignet med et langt liv, men er jommen også mye til velsignelse for andre - fremdeles. Jeg har virkelig ikke råd til å miste dem.

I en annen by, her i landet, bodde det en ung gutt på 22 år, som ikke var like heldig. Han hadde en medfødt psykisk lidelse som han ikke ville vedkjenne seg. Skammen var så stor. Alle de vonde og såre tankene bar han inni seg, og de hopet seg opp. Han ville bare være som alle andre. Og det var han også, men så det ikke selv. Han var en perle som skinte og strålte for alle. Han lagde den vakrest kunst som han delte ut og hadde en lovende karriere foran seg. Han var alltid blid og hjelpsom og så mennesker rundt seg. Men seg selv kunne han ikke hjelpe. Han kjempet og kjempet, men en dag for noen uker siden endte han livet.
Sønnen min ble først kjent med ham i fjor sommer, men de hadde allerede rukket å utvikle et godt og unikt vennskap. Vanskelig å se og vite, men ikke kunne hjelpe. En tung bør å bære videre.

Underlig nok hadde denne nydelige gutten et navn som betyr «seier» eller «den som seirer». Denne gutten levde nok ikke sitt daglige liv med Gud, men han har lært om frelsen i Jesus, og jeg tror og håper han ikke har forkastet Jesus. Ingen mennesker går fortapt for enkeltsynder, uten synd mot DHÅ, så jeg har båret ham fram i bønn og lagt ham hos Jesus, og har håpet om at vi skal få treffes i Himmelen.

Hørte på litt musikk da jeg skulle skrive et referat, så dukket denne såre, men vakre sangen opp. Da ble jeg overveldet av glede over å være så beskyttet og rik, samtidig som jeg felte noen tårer for en vakker, brukket knopp.
Hvordan er det med deg? Har du noen du feller tårer for? Noen kjære som du savner? Jeg tror det er viktig å legge alt det vonde hos Jesus og glede seg over de gode minnene videre.