Er den ikke søt, bare 2 timer gammel…

Som du kanskje vet, så anskaffet vi oss en liten hønsegård i fjor vår. Allerede 11. mars la vi egg i rugekassa av typen gul australorp, tror jeg det er. Dette er en mellomtung rase som har godt med kjøtt og legger mange og ganske store egg. Vi fikk 6 nydelige 🐣🐣🐥 små påskekyllinger.🐥🐣 En ble til og med klekket 1. påskedag. 🐤

Alt var vel og bra - helt til vi oppdaget at 4 av kyllingene var HANER!!! 🐓
Hvis du har litt greie på hønsegårder, så vet du kanskje at det bør være 5-6 høner pr hane. Hvis ikke, så vil hanene fly i tottene på hverandre og drepe hverandre. Skikkelig hanekamp! Da lå det an til at vi måtte ta livet av 3 av dem….

Ja, særlig! Hvem av oss skulle liksom få den «gleden»? Pysete som vi er, så fikk alle leve. Så nå sitter vi med 3 hønsegårder!!! De to største hanene har funnet sin rangordning og fungerer fint sammen så lenge de har en felles fiende på andre siden av gjerdet. Men disse hanene måtte jo ha noe å bedrive tiden med, så jeg kjøpte 4 verpeklare italienske damer, 3 hvite og ei brun, som heter vanilje, is, krem og brownie. Det har fungert helt greit.

Men i sommer fant Yousef, som viste seg å bli til Yousefine, ut at hun skulle legge seg klukk. Dvs å legge seg på egg for å få kyllinger. Jeg syntes veldig synd på henne, for det var på den varmeste tiden, da gradestokken viste over 30˚C i skyggen og hun lå inne i et mørkt, overopphetet lite hus - uten noe lufting. Der lå hun trofast. Det jeg visste, var at hun aldri kom til å få noen kyllinger, for Lille Hanefar, som først var Fluffy, men som måtte hastebytte navn til Justin Bieber, ikke har særlig dreisen på damene. Han får det liksom bare ikke til. De skvetter unna lenge før han får tak i dem.
Og der lå snille, trofaste Yousefine, dag etter dag…. Stakkars, så skuffende! Hun ville antagelig gi opp til slutt. Og det var jo dumt, hvis hun er ei go klukkehøne. Det kan jo komme tider da vi trenger at hønene skaffer oss noen kyllinger.

Det var da jeg gjorde det, en morgen tidlig i juli. Jeg tok med 4 egg fra de italienske damene og byttet ut med 4 av hennes og Torchicks egg i håp om at hun skulle få noen avkom. De eggene er vel nesten alltid befruktet. Ville hun merke det? Deres egg var jo beige, mens italienernes var hvite og brune. Jeg passet på å bytte mens hun var ute og spiste. Ville hun legge seg på eggene når hun var ferdig, tro? Det gjorde damen. Og en søndag ettermiddag da vi kom tilbake fra en langhelg hos sønnen vår i Kristiansand, spankulerte en råstolt, gul hønemor med et nydelig hvitt lite nøste rundt føttene. Hun passet sjeldent godt på den lille, så godt at hun glemte de andre eggene.

Jeg gikk og tenkte på de stakkars små som kanskje befant seg i noen av de andre eggene. Skulle de bare ligge der å dø? Hadde de ingen verdi? Ville de lide? Etter en stund fikk jeg mannen min til å krype inn og hente alle eggene som lå der, så kunne jeg jo legge dem i rugekassa. Ikke det at jeg hadde noe særlig håp, for de var allerede blitt kalde, men det var jo verd et forsøk. Jeg klarte ikke helt å skille de brune eggene fra de beige lenger, så jeg la alle inn i rugekassa. Fikk så vidt plass. Stor var overraskelsen, ikke bare over at det var liv og et egg klekte, men tror du ikke det var en ren Australorp?! Jommen kunne Lille Hanefar (kjært barn har mange navn) sakene sine likevel. Egg etter egg klekker, og så langt har vi fått 4 små gule.

Da den første var klekt og var en dag gammel, prøvde jeg å sette den ut til de andre. Jeg puttet den under hønemors lune buk, sammen med den andre. Da Yousefine forflyttet seg litt lenger opp i hønsegården, fulgte begge de små med og krabbet under hønemor, som la seg forsiktig ned. Jeg trodde alt var såre vel, men da jeg skulle sjekke litt senere, så fant jeg aldri den minste igjen. Jeg lette lenge, mens noen tårer trillet nedover kinnene. Jeg følte meg ganske skyldig og at jeg hadde sviktet det lille nurket. Hadde det vært en katt der og forsynt seg…? En skjære… eller kanskje en hauk? Eller hadde den kommet seg ut mellom sprinklene i gjerdet som innhegnet hønsegården?

Nummer to, som ble klekket, var en skikkelig spreking - nesten på høyde med den hvite ute, som hadde rukket å bli noen dager gammel. Først viste jeg den frem til hønene mens jeg holdt den i hendene utenfor nettingen. Det var en deilig, varm dag, så jeg lot den gå litt på oppdagelsesferd i gresset også. Begge hønene kom bort til nettingen for å kikke. Jeg satte da den lille inn til hønene mens jeg sto og fulgte med. Jeg hadde ikke til hensikt at denne også skulle bli borte, så jeg ville bare prøve litt mens jeg sto og fulgte med. Det tok ikke så lang til før Yousefine kom bort. Brukte hun nebbet til å stelle litt med dunene til den nyklekte, tro? Prøvde hun å rense bort de siste restene fra egget? Jeg syntes hun var litt hardhendt, eller skal vi si nebbete?! Så forlot hun den og gikk tilbake til den hvite kyllingen og brydde seg bare om den? Da kom Torchick bort. Jeg trodde hun ville legge sine beskyttende vinger over lille kylling, men tror du ikke hun satte i gang å hakke den hardt i hodet og jage den bortover. Den pep det høyeste den kunne og løp for livet mens den forsøkte å finne et skjulested, men hadde jo ingen sjanse mot den store høna.

Jeg sprang inn i hønsegården så fort jeg bare kunne, og grep fatt i den lille stakkaren. Heldigvis så hadde det gått bra. Var det sånn de var disse hønene? Adoptivbarnet sitt passet de godt på, men sitt eget avkom frøs de ut og gikk til angrep på…!!! Jeg var mildt sagt dypt sjokkert!

Så sitter vi her da, mens kylling etter kylling klekkes ut. Og fremdeles er det 5 egg igjen! De er jo så søte, så det er jo egentlig bare en glede å stelle med dem og å være adoptivmor. Ja, for det er helt klart at de setter veldig pris på litt moderlig omsorg. Og enn så lenge er det greit, men hvor mange 🐓🐓 haner 🐓🐓🐓 blir det denne gangen, da tro?

Heldigvis har mannen min en god kollega som også har drevet med høner. Han har sagt seg villig til å …….. Men det blir ikke lett for denne hønemoras hjerte, som blir så altfor glad i hver og en, hver og en med sin nydelige personlighet - om vi da ser bort i fra den bestialske barnemisshandlingen i hønsegård nr 1, som jeg vurderte å kalle «Lykkebo». Godt vi har et velfungerende barnevern her - enn så lenge…