Ingen fordømmelse
Er du enig med deg selv? Sannsynligvis ikke. Garantert er ikke jeg det og heller ikke var Paulus det.
Hva mener jeg egentlig med «å være enig med seg selv», da? Som du kanskje vet, så omtaler Bibelen oss mennesker som kropp, sjel og ånd. Det finnes flere illustrasjoner på dette, men litt vanskelig å få lagt det inn her, men du kan se noen av dem på bildet av boka. For enkelhets skyld, så legger jeg inn bildet av en blink. 🎯
Vi kan tenke oss at den ytterste, røde ringen er kroppen vår, den neste røde ringen er sjelen vår og den innerste, røde ringen i sentrum, med pila i, er ånden vår. Kroppen vår vet vi hva er. Det er den delen vi kan se og ta på og den delen av oss, som har de 5 sansene, og som vi går til legen med, bortsett fra psykisk sykdom. Er vi psykisk syke, så sitter det i sjelen vår. Sjelen vår består blant annet av intellektet og følelseslivet vårt. Men hva er da ånd? Det er den delen av oss som vi bruker når vi snakker med Gud. Når jeg ber «Fader vår», så kan jeg godt fremsi den høyt med munnen og stemmen min samtidig som jeg tenker på hva vi skal ha til middag. Da snakker jeg ikke med Gud, men fremsier mer en regle. Jeg kan også be den inni meg mens jeg tenker på betydningen av hva jeg ber. Da er det kanskje mere sjelen som fremsier bønnen. Men så kommer vi til den biten av oss selv som vi kanskje kjenner minst, og hvor jeg også er på litt gyngende grunn. Men når vi ber «Fader vår» fra dypet av vårt hjerte, så tenker jeg at vi ber med vår ånd. Som det står i Jeremia 29.13, så skal vi finne Gud når vi søker ham av et helt hjerte. Hvis du ber i tunger, så ber du helt klart i ånden. Det er også vår ånd som lever videre og kommer til himmelen/paradis når vi dør. Kroppen må vente til Jesus kommer tilbake.
Men så var det det å være enig med seg selv. Paulus skriver i Romerne 7.19: «Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke. Men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg.» Snodig?! Jeg har jo merket det jeg også. Ikke det at jeg har lyst til å skryte av synden min, men hvis jeg baktaler, så ønsker jeg virkelig ikke det. Jeg sårer jo mennesker. Likevel, i en spesiell setting, kan jeg plutselig ha gjort det likevel. Ja, så har jeg gjort det onde da, og syndet, jeg som egentlig bare vil være snill og god. Vers 22… «For i mitt indre menneske slutter jeg meg med glede til Guds lov. Men i mine lemmer ser jeg en annen lov, som strider i mot loven i mitt sinn, og som tar meg til fange under dødens lov, som er mine lemmer…. ….. Jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme! Jeg, som jeg er, tjener da Guds lov med mitt sinn, men syndens lov med min kropp.”
Dette er jo ganske fortvilet. Jeg vil tjene Gud og komme til himmelen, men kroppen spolerer det hele med synd. Vi vet at Gud ikke tåler synd, og med min skitne, syndige kropp, så vil ikke jeg tåle å være i nærheten av Guds renhet.
Så kommer det så nydelig i kap 8.1: «Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus.» Hvordan kan det ha seg? V2: «For livets Ånds lov har i Kristus Jesus frigjort oss fra syndens og dødens lov.» Henger du med? V 5: «For de som lever etter kroppen, vil det som hører kroppen til. Men de som er etter Ånden, vil det som hører Ånden til. For kroppens vilje er død, men Åndens vilje er liv og fred.» v 9: « Men dere er ikke i kroppen, dere er i Ånden, så sant Guds Ånd bor i dere.»
Altså; dette kan være litt vanskelig å forstå. Ikke sikkert jeg klarte å holde tunga rett i munnen heller, men jeg vil anbefale deg å ta et dypt dykk ned i Romerne kapittel 7 og 8. Her går vi fra fortvilelse til lettelse. Det kan være vanskelig stoff og utrolig spekket. Her kan vi lese igjen og igjen og igjen, og Den Hellige Ånd vil likevel stadig ha mere å åpenbare for oss.