Tilgitt

Har du noen gang gjort noe du angrer skikkelig på? Ja, selvfølgelig har du det. Hvem har vel ikke det?! Har du også gått den tunge veien og bedt om tilgivelse - både til Gud og mennesker? Og likevel får du ikke fred. Det gnager og gnager i deg. Du angrer som en bikkje, men kan ikke få gjort det godt igjen. 

Vet du, det kan være at du også trenger å tilgi deg selv. Hva hjelper det om Gud og hele verden har tilgitt deg, om du ikke tilgir deg selv. Da vil du jo ha det like vondt videre, for du dømmer deg selv gang på gang.

Har du noen gang hørt om noen som har blitt dømt for et drap, soner og slipper fri, for så å bli dømt for det samme drapet en gang til og sone den samme straffen for det samme drapet en gang til? Sannsynligvis ikke. Så hvorfor er du så hard mot deg selv og dømmer deg selv igjen og igjen for den samme synden. Har sønnen (Jesus) frigjort deg (tilgitt deg), ja da er du fri, virkelig fri. 

Selv om du har tilgitt deg selv, kan likevel disse vonde tankene dukke opp. Vi har en fiende, Satan, og demonene, som elsker å plage oss med disse vonde tankene. Da gjelder det å gjøre som Jakob sier i kapittel 1: "Ta enhver tanke til fange i lydighet til Kristus." Når de dårlige tankene og følelsene kommer, så sier du høyt, så også åndeverdnen kan høre det: " Disse tankene/følelsene tar jeg ikke imot i Jesu navn! Jesus har tatt all min skyld og jeg er fri." Så kan du fortsette med å skryte av og takke Gud. Så velger du etterhvert å tenke på noe annet. Stå fienden imot igjen og igjen og igjen, så må han fly. (Jakobs brev.)

Altså; hvis det er flere mennesker tilstede, så hender det jeg snur meg litt bort og bare hvisker det forsiktig også, men med myndighet, som til et rampete barn som ikke vil legge seg. Vis hvem du er i Kristus, så funker det. 

Så er det ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus. Romerne 8.1.