Når livet går i stykker…

Hvordan har du det? Hvordan oppleves livet ditt akkurat nå? 
Det er det helt sikkert mange forskjellige svar på. Livet er stadig i forandring for hver og en av oss. 

Jeg føler meg veldig heldig, for jeg har det stort sett bra. Det burde vel alle vi kunne skrive under på, vi som bor i Norge, som stadig kåres til verdens beste land å bo i. Men så enkelt er det likevel ikke. For det første er det en kjensgjerning at midlene og godene i samfunnet i mindre og mindre grad fordeles rettferdig. For det andre så lever vi i et samfunn, med mange mennesker å forholde seg til. Det kan være utfordrende. Eller kanskje du ikke har så mange å forholde deg til, men skulle ønske du hadde det. Og så har vi alle sammen også oss selv som vi må forholde oss til. Det kan være svært krevende. Eller kanskje du ikke vier det så mye oppmerksomhet?

Jeg gikk skikkelig i kjelleren, her for en drøy uke siden. Vi skulle endelig spise en sen, etterlengtet middag. Hadde bare en frokost i den skrikende magen fra før av. Endelig står maten på bordet og jeg gjør meg klar til å hive innpå. Men da, da går plutselig en tallerken i gulvet. Den går selvsagt i tusen knas og all maten ligger utover. Ikke nok med det, men tallerkenbitene har spruter over alt - også oppå bordet og i resten av maten. Ikke noe å lure på. Bare å få hivd alt i søpla. Så ble det en skive brød isteden.

Det var ikke bare maten som gikk i søpla den dagen. Vonde ting hadde skjedd. Det kjentes ut som om mye av livet hadde gått i vasken også, og jeg var bekymret for fremtiden. Jeg følte meg tom innvendig, samtidig som jeg kjente en vond klump i hjertet. Denne vonde klumpen vokste, vokste  og vokste, til det ikke var mere plass igjen, og likevel sluttet den ikke å vokse. Det sprengte mer og mer, til jeg trodde jeg skulle eksplodere. Jeg måtte få utløp, men visste ikke hvordan.

Jeg vet at jeg ropte til Gud, både i sjel og ånd, som jeg alltid gjør når ting er vanskelige. Ikke alle  utfordringer er like store, og da selvfølgelig ikke så vanskelige for Gud å ordne opp i, men denne var nok litt mere vrien. Mens jeg satt i sofaen og dyrket min egen selvmedlidenhet, ringte plutselig moren min. Hun skulle egentlig ingenting, bare høre hvordan det var med meg. Bønnesvar? Først forsøkte jeg å være tapper og si at det gikk greit, men så tenkte jeg at det var best å være ærlig. "Delt sorg er halv sorg." Jeg øste ut mitt hjertes sorg og fortvilelse, så tårene spratt. Hun ble nok ganske forfjamset og bekymret, for det er sjelden mine tårene triller, selv når jeg står i vanskelige situasjoner. Men nå var det full åpning på "vulkanen" som sprutet ut alle vonde følelser. 

Og det var akkurat det det var - vonde følelser - følelser...  et berg av vonde følelser. Hvilken rot hadde de egentlig i virkeligheten? Det snakkes mye om fakta og sannhet. Fakta, som er denne verdens måte å se ting på, var at jeg sto med begge beina i en hengemyr, men sannheten (Jesus er veien, SANNHETEN, og livet) var at det var en vei ut. Jeg så den bare ikke før jeg fikK hull på byllen og ble kvitt selvmedlidenheten.

"Alt tjener til det gode for den som elsker Gud". Den kan være vanskelig å forholde seg til. Likevel så valgte jeg å prøve å stole på Gud. Jeg gikk imot det "umulige", og proklamerte det høyt i Jesu navn. Jeg fikk kjenne på det som presten sa i kirken, nå på søndag; "Har jeg ikke Jesus, har jeg ingenting. Har jeg Jesus, har jeg alt!" Oppi alt fikk jeg kjenne på at jeg var rik. Jeg hadde Jesus! I etterkant har velsignelse etter velsignelse strømmer på. Ikke det at ikke det har vært noen reale kamper. Når Jesus velsignet, har fienden vært på for å ødelegge velsignelsene, men det nektet jeg å ta til meg. Og nå en uke etterpå har alt løst seg så det ble bedre enn det var. 

Når man står midt oppe i utfordringene, kan fakta se helsvart ut. Men det finnes alltid en sannhet - sannheten Jesus Kristus...