Julekort

Jeg har alltid vært en reser på julekort så lenge jeg kan huske. Det betyr ikke at jeg alltid har skrevet og sendt, men ihvertfall siden jeg giftet meg som 21-åring. Jeg skrev til slekt og venner - både på min og mannen min sin side. Jeg skrev til naboer og mennesker jeg nylig hadde blitt kjent med. Men aller viktigst for meg var det å skrive til de som jeg visste var ensomme, syke og alene. Og de som trang å bli minnet om Guds godhet. Det fallt liksom helt naturlig i julen. Jeg passet på å finne kort med bilder som tydelig viste dette. Det ble mange julekort etterhvert. Ikke uvanlig at jeg kom opp i 50 stk. 

Vi ventet i nesten 8 år før vi fikk barn. Da ble det samtidig en del skrytejulekort med bilder av barna eller hele familien. Det var bilder av barna som lagde julepynt eller med 🧑‍🎄 nisselue på, eller hele familien som kledde seg ut som nisser og spiste 🍚 julegrøt osv. Etter flere år hvor jeg var mindre bevisst, ble det etter hvert mere bilder av barna og familien som var opptatt av julekrybben. Det er jeg glad for i dag, for det er jo det julen handler om, og det er gjennom dette budskapet vi kan nå mennesker på dypet. 

Så har det vært noen tøffe og velfylte år hvor jeg ikke har maktet dette løpet. Barna ble også større og kortene stadig færre. I år sender jeg nesten ingen julekort. Ikke fordi jeg ikke gidder, men fordi noe nytt vokser fram. 

I november handlet jeg 🎁 julegaver 🎁🎁 i vilden sky. Jeg ville bli ferdig før desember siden jeg da skulle operere i håndleddet/hånden. Jeg handlet til 🎁🎁🎁 barn og 🎁🎁 svigerbarn, 🎁mannen min, 🎁🎁foreldre, 🎁🎁🎁🎁 leieboere, 🎁🎁🎁venner🎁🎁 og til alle jeg kunne komme på + en del julegodt, 🍭🍬konfektesker, 🍫lys 🕯🕯med brikker etc, sånn for sikkerhets skyld. Da jeg var ferdig med å pakke inn til alle, så satt jeg faktisk igjen med litt til overs som jeg kunne gi til de jeg måtte ha glemt + litt til. Hva skulle jeg gjøre med alt jeg hadde til overs? En del var jo greit å bruke på pakkeleken vi alltid har på nyttårs, men det ville likevel være mer igjen. 

Det har blitt lite titting på kristen-TV i altfor lange tider. Før sto tv'n mye på, og på den måten fikk jeg mye fra Gud. Da var det tilbud om å hjelpe de fattigste med julepakker med mat for vinteren osv. Dette pleide jeg å benytte meg av, men det har det liksom blitt veldig lite av de siste årene. Har hatt altfor mye fokus på familien og egne utfordringer. Men nå i helgen, så ble tv'n igjen stående på, med stadig nye tilbud om å gi.

Hmmm...  🤔 Hadde jeg vært en smule selvopptatt, tro? Bare opptatt av meg og mine, og kanskje altfor raus. I hvertfall med tanke på alle som har det vanskelig. Dette var ikke bra. Jeg begynte å spørre Gud om det var noen som trang en gave, noen han ønsket å velsigne. Umiddelbart dukket etternavnet, Hansen, opp. Men før jeg rakk å spørre Gud om hvilken Hansen, så hadde jeg allerede fått fornavnet også. Dette var ikke akkurat noe uvanlig etternavn, så jeg regnet med at det ville dukke opp flere med dette navnet i min kommune, da jeg søkte på gule sider. Til min store overraskelse var det bare én med det navnet i min kommune, og vedkommende bodde ikke så langt unna heller. Denne personen trang nok ikke først og fremst julegodt og julelys, men kontanter, for Gud var ganske rask med å gi meg et eksakt beløp. Men jeg forsto også at Gud ønsket å gi noe mer enn bare penger - nemlig seg selv. Han ønsket også å gi oppmuntring , trøst og ros. Og dermed bare dalte ideene til dette julekortet ned i meg. (På bildet ser du forside og bakside.) På baksiden skriver jeg det jeg opplever Gud har på hjertet for hver enkelt menneske. 

Ja, for jeg kjørte og la kort og penger i postkassa til denne Hansen. Jeg var altfor feig og sjenert til å ringe på døra for å gi gaven og for å muligens få den gode praten. Jeg har dessverre en liten vei å gå der. Jeg har opplevd at Gud har sendt meg med penger til mennesker tidligere også, men jeg står litt på stedet hvil her...     Men som jeg sa, så skriver jeg forskjellig på hver kort. Jeg har kopiert opp kortet, for jeg opplevde at Gud ønsket å gi det til flere. Jeg har gitt det til flere "halvkjent" også - har pakket det inn sammen med en konfekteske el. Det er utrolig hvordan Gud når mennesker på denne måten, og hvordan DHÅ da får virke. 

Og nå har Gud gitt meg ennå et prosjekt. Flere ganger i livet har jeg opplevt at ting jeg har handlet til meg selv eller som jeg trodde jeg skulle bruke til forskjellige anledninger, har Gud ganske så andre planer med. En stund gikk jeg og ønsket meg skikkelige myke, tykke, varme ulltepper/skinn til å ha som underlag i sengene våre. De var ganske dyre, men et år reiv jeg i til mannen min og meg. Jeg var så happy og gledet meg til å ta dem i bruk. Men før jeg fikk pakket dem ut, dukket det opp et fattig ektepar som frøys hver natt. Vi hadde alt - de hadde ingenting. Mannen min og jeg så på hverandre. Begge visste hva den andre tenkte, og begge visste hvilke planer Gud hadde for disse ulltepper. Det var ikke mulig for oss å beholde dem selv, med god samvittighet. Da vi ga dem bort, opplevde vi en så hengivende takknemlighet, at vi har ikke angret en eneste dag, og aldri har vi savnet dem. Jeg har flere slike historier, og nå er altså Gud igang igjen. 

Jeg har kjøpt 3 dagstursekker i julegave til 2 av sønnene mine og ei svigerdatter - 2 blå og en 🎒 rød. Men så skjønte jeg at Gud hadde tiltenkt dem til noen andre. Jeg vet ikke hvem ennå, men mannen min og jeg har fylt dem opp med pinnekjøtt, nøtter, julegodt, skjerf,🧣🧢 lue og hansker, 🧤 julebrus, mandariner, svibel, lys, julebrikke, julefyrstikker, skål...     Men i en lomme, nærmest ryggen, ligger dette kortet - kortet med juleevangeliet og noen omsorgsfulle ord som jeg tror Gud ønsker å dele med vedkommende som får sekken. Dette er faktisk ganske spennende. Vi handler og putter oppi etterhvert som Gud minner oss på. Det mest fantastiske av alt, det som kanskje begynner med en litt kjip følelse når Gud ønsker å bruke oss til noe, det forvandles til mer og mer glede etterhvert som arbeidet skrider frem. 

Nå kan det kanskje høres ut som om vi vasser i penger vi ikke vet hvor vi skal gjøre av. Ja, noen ganger har vi greit med penger og andre ganger litt mer, men vi opplever også at det kan være skikkelig smalhans. Men en erfaring har vi gjort oss; uansett hvor lite penger vi har, så er vi aldri fattigere etter et oppdrag for Gud. Tvert imot. Svært mange ganger har vi overveldende sett hvordan Gud har bragt oss de midlene vi trenger, når vi ikke har dem selv. 

Synes du dette høres ut som skryt? Ja, kanskje, men jeg må inrømme at det er svært få av mine nærmeste som kjenner til dette. I all hovedsak er dette en hemmelighet mellom oss og Gud. Jeg opplever likevel nå at Gud ber meg om å dele dette. Noen har kanskje opplevd lignende ting selv, men jeg tror det er flere av dere som Gud ønsker å velsigne med denne givergleden. Det gjelder å være lydig, selv om man føler seg usikker til å begynne med. Etterhvert vil du høre mye tydligere når Gud snakker. Og om du skulle gjøre feil, så gjør det vel ikke noe så lenge du gjør det gode med et godt hjerte.

Lykke til og må DHÅ lede deg og glede deg! 🥰