Et stort valg - velg rett…

Er han ikke nydelig, denne lille prinsen... 😍

Han ble unnfanget på et tidspunkt som ikke passet mor. Hun hadde begynt på lærerskolen, hadde vært beredskapsmor og ble bedt om å bli fostermor videre til fosterbarnet. Det hadde passet økonomien bra, særlig siden hun var alenemor til to større barn, på vei inn i tenårene. Dessuten var mor veldig, veldig sliten. Hva med barnefaren til den ufødte? Kunne hun regne med ham? Turde hun satse på ham? Og ville han evt bli en god stefar til de to store? 

Situasjonen var slik at det var en skam å bli gravid utenfor ekteskap i hennes kretser. Hvordan ville familien, venner og naboer reagere? Hva med forskjellige tillitsverv og lederoppgaver som hun hadde? Mor gikk også på farlige medisiner. Man måtte for alt i verden ikke bli gravid mens man brukte disse. Da var det stor sjanse for at barnet ville få betydelige misdannelser. 

Man skjønner at man har dummet seg ut, satt seg selv og andre i en svært vanskelig og alvorlig situasjon. Ville hun bli alenemor til 3, hvorav en med store handikap? Hva gjør man i en situasjon som denne? Finnes det en god utvei?

40 år tidligere gikk en annen tobarnsmor gravid med sitt tredje barn. Da hun var i 3./4. måned fikk hun røde hunder, hvilket kunne gi fosteret betydelige misdannelser. Hva skulle hun gjøre? Ville det være godt for dette barnet å leve hele sitt liv på siden av samfunnet, med store handikap? Hvordan ville det virke inn på de to større barna? Ville de alltid leve i skyggen av et sykt barn som tok all oppmerksomhet? Ville de leve med en livslang skam?

Drøye 50 år før dette igjen, gikk unge frøken Solheim på jakt etter jobb. Hun fikk jobb som tjenestejente hos storbonden i bygda. Det skulle ikke gå så lang tid før hun ble voldtatt av bonden selv. Resultatet ble graviditet. Selv om bonden var ung og ugift var han ikke villig til å ta seg av mor og barn, nei ikke en gang vedkjenne seg dem. Hele livet faller i grus. Hvordan skal hun kunne ta seg av et lite barn og samtidig tjene til livets opphold? Og hvilken skam...!!! Det finnes en mulighet. Ennå vet ingen om barnet - utenom barnefaren, og han ville jo ikke si noe til noen, for ikke å avsløre seg selv. Hun vet at det finnes noen koner som kan fri henne fra alt.

Felles for alle disse tre kvinnene var at de kjente til skaperen av himmel og jord, skaper av lys og mørke, av vann og land, planter og dyr, ja av mennesket selv. De visste at mennesket var det ypperste av alle skapninger, ja skapt i Guds eget bilde. De visste at hvert eneste menneske har en uvurdelig stor verdi i sin skapers hjerte - uansett hva... De kjente til Salme 139;

"For du har skapt mine nyrer, du har vevd meg i mors liv. Jeg takker deg for at jeg er så underfullt laget. Underfulle er dine verk, det vet jeg så godt. Knoklene mine var ikke skjult for deg da jeg ble laget på hemmelig vis og veved i dypet av jorden. Dine øyne så meg da jeg var et foster. Alle dager er skrevet opp i din bok, de fikk form før én av de var kommet. Dine tanker, Gud, er dyrebare for meg, summen av dem er ufattelig."

Frøken Solheim visste hva hun måtte velge, for å gjøre rett. Hun beholdt barnet. Som høygravid måtte hun gå opp kirkegulvet i stavkirken, så alle kunne se hva for slags ugudelig kvinne hun var... fordømt av alle... På første rad satt en av de mektigste menn i bygda - barnefaren, men det visste ingen. Skammen som han hadde frembragt måtte hun bære - alene. Han vedkjente seg aldri barnet så lenge han levde.

10. mai ble Karen mor til lille Anette, som siden fikk Karin, som fødte sin friske datter Camilla, som ble mor til en nydelig velskapt liten gutt, Benjamin. Benjamin betyr "Min lykkes sønn". Dette navnet fikk han fordi moren visste at bare på grunn av Guds nåde, og Jesu frelsesverk på korset, kunne hun gå rakrygget videre og glede seg over Guds store gave til henne - nemlig Benjamin. Hver gang noen nevner hans navn, så er det en takk og pris til hans skaper. Og gutten vokser i alder og visdom, og ønsker å leve sitt liv for Herren.

Om du ikke klarte å stå i vanskelighetene og presset, om du valgte det du trodde skulle bli en enklere vei, om du lot barnet ditt ta støyten og avsluttet livet, før det knapt hadde begynt, ja da skal du vite at det er tilgivelse å få. Jesus tok også den synden på seg, så du skulle slippe å bære på selvbebreidelsen, sorgen, savnet, skammen, fordømmelsen... "Så er det ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus." Rom 8.1. Jesus tok det alt sammen. Du trenger ikke bære det lenger, men gi det til ham. Kanskje du trenger å tilgi noen som sviktet deg, nettopp i denne situasjonen, som gjorde det vanskelig for deg. Så må du ikke glemme å tilgi deg selv. Det kan for mange være det vanskeligste. Om du opplever det vanskelig, så ta valget og si det høyt: " Jeg velger å tilgi meg selv, for at jeg........   Jeg løser meg selv ut i friheten av din tilgivelse, Gud, i Jesus Kristus. Er Gud for meg hvem kan da være mot meg. Jeg takker deg, Herre, for at du har satt meg fri!" Om djevelen fortsetter å minne deg på din misgjerning, så si høyt noe sånt som:" Jeg hører ikke på deg, for jeg er ren og fri i Jesus. GÅ, i Jesu navn!" Og så takker du Jesus for hva han har gjort for deg, og tenker på noe annet. 

Vet du at ditt kjære barn lever i beste velgående. Det ble kanskje snytt for det livet Gud hadde planlagt for han eller henne her på jorden, men akkurat nå er alle de små ufødte, abortert eller spontanabortert, hjemme hos Herren i Himmelen, og fryder seg. Der er det ingen synd, og ingen holder noen synd opp i mot noen. Kanskje nettopp du har en gutt eller jente i Himmelen som gleder seg til mamma kommer hjem. Så må du ikke skuffe ditt kjære barn, men velge tilgivelsens vei.

"La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem." Luk.18.16.