Med Gud i sorg og frykt

Onsdag 13. oktober var en dag da mannen min opplevde sorg og savn etter sine foreldre, som begge har reist hjem til Gud. Det har ikke skjedd nylig, men sorg og savn kan komme og gå i bølger, som mange kjenner til. For å lindre litt, foreslo jeg at vi skulle ta en tur på graven, som ligger i Kongsberg. Så kunne vi ta en tur på kafé el etterpå. Heldigvis, så ville Asbjørn heller vende tankene sine mot noe annet, så vi tok en koselig kjøretur isteden. 

På vei hjem møtte vi flere ambulanser og brannbiler. Ikke visste vi at de var på vei nettopp til Kongsberg. Ikke lenge etter vi kom inn døra, ringte moren min og lurte på om vi hadde fått med oss dramaet og tragedien i Kongsberg. Og det hadde vi jo ikke... Det ble mange telefoner og meldinger den kvelden for å forsikre oss om at det var bra med våre nærmeste. Men på et lite sted som Kongsberg, er det nesten umulig at en ikke kjenner noen av ofrene. Heldigvis, for oss, var ingen nære involvert, men Asbjørn kjente tre av ofrene. Da blir man jo litt preget. 

Det gjør vondt å tenke på hva som har skjedd. Lørdagen etter var vi en tur i byen og tente lys. Etterpå kjørte vi gjennom hyttegata, hvor vi har kjente. Det var ikke vanskelig å se hvor de brutale handlingene var begått, for det var lys og blomster utenfor hvert hjem som var berørt. Jeg kjente på en tung sorg, og kvalmen vellet opp i meg. Hva er det som får et menneske til å begå slike handlinger...?

Jeg har selv vært utsatt for forsøk på slike handlinger - en mann som forsøkte å drepe meg ved kvelning og med knust, spisst glass. Jeg forsto hva som var i ferd med å skje, og ba umiddelbart Gud om beskyttelse. Jeg ba om at han måtte sette en borg rundt meg av sine gode engler, at de måtte beskytte meg mot denne mannen og hva han prøvde å gjøre. Da skjedde det noe, kanskje ikke så rart og uventet, men rart og uventet likevel. Det var akkurat som om en engel kom borttil min høyre arm, så jeg visste at de var der. Og det var som om jeg kunne kjenne nærværet av noe rundt meg, på ca 1 meter i diameter. Samtidig så klarte ikke mannen å røre meg. Jeg kunne se at han forsøkte. Da jeg så at han ikke fikk adgang til å røre meg, så jeg at han grep et stort glasskår får å kjøre det inn i pulsåren min i halsen, men han kunne ikke. Han løftet armen og tok sats, men ble stanset gang på gang. 

Dette var en totalt umotivert hendelse. Jeg hadde ikke gjort noe som kunne provosere. Jeg tror ganske enkelt det skjedde fordi han visste at jeg var en kristen. Han hadde mye imot kristne, og hatet dem, grunnet dårlige erfaringer. Da han kom til seg selv igjen - til sans og samling, kunne han fortelle at det var krefter som hadde holdt ham igjen, så han ikke kunne skade meg, noe han da var veldig glad for. Han husket lite fra det som skjedde i episoden, men følte at han var drevet av onde krefter og ikke kunne styre selv. De tok helt over styringen av kropp og sjel. Ut ifra hva bibelen sier, så skjønner vi at det var onde ånder som her var virksomme. De hadde fått en åpning inn til mannens sjel, og hadde fått så mye makt at de i denne situasjonen kunne styre hans kropp. 

"Ta enhver tanke til fange i lydighet til Kristus." Jak.1. Kanskje det var nettopp det denne mannen ikke hadde gjort. Han hadde opplevd skuffelse over kristne. Istedenfor tilgivelse, lot han de vonde tankene og følelsene gå over i hat og bitterhet. Jeg tror nok noe mere har måttet ligge til grunn hos ham, men helt enkelt forklart kan det være slik det har skjedd. 

Denne hendelsen minner meg sterkt om hendelsen i Kongsberg. Det er bare tragisk. Muligens har vi å gjøre med en svært såret, skuffet, avvist, rådvill og forvirret mann. Tankene går også til de pårørende. Vi ber om at Gud må gjeste dem med sin trøst og fred, at han må bære og styrke dem. Vi ber om at han må åpenbare seg for dem på en slik måte at de kan velge ham som sin Frelser og Herre både for dette og det kommende liv. Når det gjelder de nydelige menneskene, som ble ofre for denne grusomme ugjerningen, så lyser vi fred over deres minne.