Enhet i Herren

I helgen var familien min og jeg på menighetsweekend. Det var en flott opplevelse på flere måter. Vakker natur, godt vær, omsorgsfulle venner, morsomme aktiviteter, nydelig mat…. Vi var virkelig heldige!
Men det jeg egentlig vil dele med dere er lørdagskvelden. Før kaker og snacks var det kveldsmøte. Jeg er ganske sikker på at noen har vært mye i bønn i forkant av denne helgen. Fredag var det undervisning om Den Hellige Ånd på en helt annerledes måte enn jeg er vandt til. Og på lørdagens møte la jeg merke til Åndens nærvær allerede under lovsangen. Alle var med. Alle var alert. Alle priste Gud fra dypet av sitt hjerte. Under andakten var på en måte også alle med. Morten var taleren, men vi andre var helt på, mentalt og i stille bønn. Dette skjedde på en måte jeg sjelden opplever.
Det er ikke det at jeg ikke har kjent Guds fantastiske nærvær tidligere, men det var noe spesielt denne kvelden. Alle vi som var tilstede var på en måte ett. Ett i Herren! Det var akkurat som om det ikke fantes uoverensstemmelser …eller anklager…. …eller misunnelse…. Jeg hadde en følelse av at vi var villige til å bære over med hverandre, hva enn det skulle dreie seg om. Alt var bare godt… Vi fløt liksom i Guds godhet, nåde og kjærlighet. «Er Gud for oss, hvem kan da være mot oss.» Nei, ingen kunne vi holde noe vondt mot hverandre. Alle var akseptert og elsket. Dette må vel ha vært en liten forsmak på Himmelen.
Det satt langt inne hos de fleste av oss å forlate møtelokalet etterpå. Mange satt i samtaler og ba sammen.
Vet ikke helt om jeg klarte å formidle det som skjedde, men noen av dere har nok opplevd noe tilsvarende.
Hva var det som gjorde at denne kvelden ble så spesiell, at Herren gjestet oss på denne måten? Jeg nevnte jo at noen må ha bedt i forkant av denne helgen, ganske mye også, og kanskje fastet. Og kanskje det var dette som førte til det jeg tror var den utløsende faktor; enhet i Herren. Vi var alle «synkrone» og helt klare for et dypt møte med Ham.
«Legg vinn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen: Ett legeme, én ånd, liksom dere alle fikk ett håp da dere ble kalt, én Herre, én tro, én dåp, én Gud og allés Far, han som er over alle og gjennom alle og i alle.» Ef 4. 3-6
Stor takk til deg, Gud, som makter å se alle og møte oss alle, akkurat der vi befinner oss.