Alt for Gud og fedreland

Min svigerfar var en ekte krigshelt. Han var 22 år da krigen brøt ut, og var på selfangst for å tjene penger til en båt til. Sammen med sin far i Canada, som også hadde flere båter, skulle de starte et rederi. Til kai i Løvik, lå 2 andre båter som senere ble senket av tyskerne. Hjemme på gården, Reitan, satt mor Marie og 3 yngre søsken.

Han meldte seg inn i den norske marinen, og ble etterhvert skytter på Eskdale, som hadde et mannskap på 180 mann. 14. april, presis kl 01.00 på natta, ble de torpedert med 2 torpedoer foran og 2 bak av 2 tyske S-båter. De lå da i Den engelske kanal. Eskdale hadde fått store skader og kunne ikke fortsette. Mens bemanningen gikk ombord i livbåter, ble Reidar og flere andre igjen for å forsøke å redde båten. 
I 01.30-tiden skulle han ned i lugaren for å hente lommeboka si. Da var det akkurat som om han hørte en stemme si at han skulle snu seg. Da han snudde seg fikk han se en torpedo med kurs rett mot ammunisjonslageret. Han rakk akkurat å hoppe til sjøs før det smalt, og reddet dermed livet. Nå lå han og kavet i sjøen sammen med ca 11 andre mann, mellom vrakrester og mengder med olje. Han var helt innsauset. Alle hadde redningsvester med lys på, men lyset til Reidar virket ikke. Plutselig hørte han knitring og lurte på hva det var. Så skjønte han at det var tyskerne som skjøt på dem. Siden det var helt mørkt og de ikke kunne se mennene, siktet de på lysene på redningsvesten. Alle ble drept utenom Reidar. Han gjemte seg under noen vrakrester og svømte forsiktig bort. Tyskerne som nå trodde at alle var drept, dro avgårde, og han lå alene igjen i det svarte havet, frossen, utmattet og uten håp, midt på natta. 
Plutselig, ut av i ingenting, kommer en britisk marinebåt. De hadde ikke lov til å stoppe for å ta opp overlevende, for at de ikke selv skulle bli torpedert. Likevel senket den farten og kjørte sakte mellom vrakrestene mens den søkte med lyskaster etter overlevende. Hva var oddsen for at de skulle finne ham? Lyset på redningsvesten virket jo ikke, og han lå svart av olje i det svarte oljehavet. Likevel fant de ham. De kjørte nå forsiktig helt inntil der han lå, mens de kastet ut et nett langs skipssiden som han grep tak i. Han brukte de siste kreftene han hadde til å klatre opp og ombord. Så ble alt svart og han besvimte.

Hjemme hadde alle gått til sengs og sovnet for natten. Med ett våkner Marie. Hun opplever at det er en engel som vekker henne og sier at hun må stå opp å be for sin sønn, som er i marinen. Marie, som er en gudfryktig kvinne, står umiddelbart opp og ber for sin sønn. Hun ber intenst og lenge. Det ligger sterkt på hennes hjerte. Hun skjønner at hennes kjære Reidar, som ble mann i huset og bonde bare 8 år gammel, da hans far måtte rømme til Canada, er i stor fare. Marie er tøff og sterk, yndig og myndig, men i frykt og desperasjon, ber hun time etter time.
Plutselig slipper presset og angsten. Hun forstår at det hele er over, og har fred. Hun vet ikke hva som har skjedd, men er takknemlig overbevist om at Gud har hørt hennes bønner. 
Denne natten og disse timene glemte ikke Marie. Da krigen var over og Reidar kom hjem, spurte hun om hva som hadde skjedd på akkurat dette tidspunktet, og fikk hele historien. 

Min svigerfar var en ekte krigshelt, men det spørs om han noen gang hadde kommet hjem igjen om han ikke hadde en mor som ba, og en omsorgsfull far i himmelen. Ikke visste han at han nøyaktig 21 år senere, den 13. april 1964, skulle bli velsignet med en sønn. Inger og Reidar Asbjørn ble da mamma og pappa til lille Asbjørn Ingar.