Bønner

Yngstemann er veldig glad i å sitte på pc'n. Men før han begynner pleier han å be ca 1 minutt i tunger, lese bibelen i 10-12 min og så be i tunger i 1 min. Er det noe spesielt å be for, så tar han også med det.

For noe uker siden opplevde han i det åndelige at Jesus var tilstede, himmelen var åpen og en stige gikk opp til himmelen. Da han fortalte det snakket vi litt rundt det for å forstå hva Jesus forsøkte å si/vise. 
Hans opplevelse ville ikke helt slippe taket, men virret litt rundt i meg de neste dagene. Så en kveld da jeg hadde lagt meg tenkte jeg at det kanskje fantes en åpen himmel og stige for meg også. Straks så jeg den for meg og tok noen skritt opp i stigen. Jeg merket at Jesus var ved min venstre side og oppmuntret meg til å klatre videre. 
Etterhvert som jeg klatret høyere ble stigen smalere og smalere, men jeg ville helt opp. Den måtte jo føre til Himmelen, kanskje til Guds trone...  Vi leser jo i bibelen om at vi allerede nå er satt i det himmelske. Kanskje hvis jeg klatret helt opp, ville Gud vise meg noe nede på jorden...

Stigen var nå så smal at det var nesten umulig å klatre i den. Det var svært sannsynlig at jeg kunne falle ned, ikke minst når jeg skulle ta steget inn i Himmelen. Men jeg var ikke redd. Jesus var jo der sammen med meg og hjalp meg. Jeg kunne aldri klart dette uten ham.

Så fort jeg tok steget inn, var jeg ved Guds trone. Jeg så ikke Gud, men jeg visste at han var der. Vi kommuniserte ikke med ord, men mer som gjennom følelser. Jeg satte meg på kne ved hans venstre side. Sammen kikket vi ned på jorden. Det var skumring, men jeg så Norge, Europa, Afrika og Amerika. Enkelte steder så jeg lys, noen små og noen større. I Norge var det noen små, spredte lys, men jeg la spesielt merke til noen litt større både i USA og i Sør-Amerika. Da var det akkurat som om Gud sa at lysene var de helliges bønner. Lysene kunne komme fra enkeltmennesker, men også fra menigheter og større arrangementer som på idrettsarenaer ol. De største og sterkeste lysene kom fra der mange mennesker var samlet i bønn og lovprisning av et helt og rent hjerte og i enhet.

Jeg tok en titt litt nærmere for å se på disse lysene. Da så det ut som om bønnene og lovprisninger fra hvert menneske steg opp til Gud i form av små glitrende/lysende gullkorn. Jo mer intenst et menneske ba, jo flere lysende gullkorn steg opp og jo sterkere ble lyset. 

Så var det slutt. Jeg så ikke mer, men var bevisst at jeg faktisk lå der i min egen seng. Likevel var jeg fylt med glede og takknemlighet i hjertet. Jeg kjente at jeg ikke var så interessert i å fremsi kjente bønner som regler el, men at hvert ord, hver tanke, hver takk og lovprisning skulle komme fra dypet av mitt hjerte. Jeg vil ikke fremsi "døde" bønner, men levende. Jeg vil ikke være mørke, men lys.