Hvordan står det til med tankene dine?

Noen ganger tenker jeg på livet mitt som tanker. Hva har jeg på lager? Hvor godt utrustet er jeg?

Jeg har vært en del opptatt av kjærlighetstanken min. Jesus snakket noe om at det ikke er så vanskelig å elske dem som elsker oss og at vi skal elske våre fiender. Har du prøv det? Å elske dem som hater deg og gjør vondt mot deg? Det har jeg prøvd, og det er ikke lett det der. Er det ille, så klarer jeg det rett og slett ikke. Det er akkurat som om tanken min er helt tom når det gjelder feks det mennesket. Det finnes liksom ikke en dråpe igjen på bunnen av tanken engang. Jeg tilgir og tilgir, men kjenner likevel ingen kjærlighet. Hva gjør man da?

Jo, da går jeg til ham som ER KJÆRLIGHET. Han har alltid nok kjærlighet på lager. Jeg ber han fylle opp min tank også. Så vet jeg jo at Gud elsker alle mennesker, så jeg ber om at jeg må få se «de vanskelige menneskene» gjennom Guds øyne, med Hans hjerte. Ofte klarer jeg da å se for meg hva de sliter med i livet, hvorfor de reagerer som de gjør, kanskje noe jeg har såret dem med først. Da er det akkurat som om jeg kan kjenne at kjærlighetstanken fyller seg opp, litt etter litt, og ved Guds nåde klarer jeg igjen å 💖 elske.

Så er det selvdisiplintanken da... Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg vil gjerne leve nær Jesus, høre fra Ham, se bilder, ha drømmer og åpenbaringer fra Ham. En periode i livet var det akkurat som om jeg stadig ble vekket kl 05.00 på morgenen. Enten hadde jeg hatt en drøm som jeg skrev ned, eller så sto jeg opp og leste i bibelen og ba. Det var som om Gud da utrustet meg til ting jeg skulle møte i hverdagen. Det kunne være innholdet i andakter jeg skulle holde, eller at Han åpenbarte ting jeg hadde lurt på i bibelen eller at Han viste meg gullkorn. Nettopp disse gullkornene fikk jeg som regel brukt for i løpet av dagen eller de neste dagene, gjerne i møte med mennesker som trang nettopp disse gullkornene. Det var tider det... tider da jeg opplevde at jeg fikk virke for Gud og være en hjelp for medmennesker.

Så begynte jeg på skole. Trodde det var Guds vilje, og kanskje var det det også. Ville gjerne gjøre det bra og var pliktoppfyllende med leksene, og vel så det. Så hadde jeg mann og barn å ta meg av, hus og hage, venner... Det ble mindre og mindre tid til tid med Gud. Jeg jobbet ofte langt utover kveldene med leksene, ja noen ganger også nettene. Jeg ble veldig trøtt og sliten, og desperat etter søvn og hvile. Vet ikke hvordan det skjedde, men sakte og sikkert skled jeg bort fra morgenstundene med Gud. Jeg la ikke merke til det en gang.

Da det hadde gått laaang tid, hørte jeg noe som vekket meg opp. Jeg innså da at jeg var veldig langt borte fra den intimiteten jeg hadde hatt med Gud, så langt borte at jeg nesten lurte på om jeg ville bli med når Jesus kom igjen for å hente sine. Det var en vond tanke. Jeg begynte å jobbe meg tilbake, men det tok tid. Det har gått to år nå, men er ikke helt der ennå. Hvilket tap! Hva er det som gjør at det er så vanskelig å komme tilbake dit?

I natt skjedde det igjen. Jeg våknet. Så snudde jeg meg rundt og sov videre. Jeg våknet igjen. Var det Gud som vekket meg? Hadde jeg hatt en drøm? Skulle jeg stå opp? Mens jeg lå og tenkte på det så sovnet jeg igjen. Så våknet jeg igjen. «Er det noe du vil si meg Gud?» Tanken på kjærlighetstanken dukket opp. Ja, jeg kjenner jo til den tanken, tenkte jeg og gled inn i søvnen igjen. SNAKK OM Å VÆRE SLØV!!! Hvordan kan jeg forvente at Gud skal bry seg når jeg ikke gjør det...
Neste gang jeg våknet sto jeg opp med kjærlighetstanken i tankene. Men hva med den? Jeg satte meg ned og begynte å be, mest i tunger, for jeg var trøtt og visste ikke helt hva jeg skulle be. Da var det akkurat som om Jesus dunket litt bortil meg og sa at jeg også hadde en selvdisiplintank. Ok, jeg skjønte umiddelbart at den var nok ganske så tom, i hvertfall når det gjaldt å lytte til Gud. Jeg fikk på en måte se litt av den disiplinen Jesus har. Når Han vil noe, så gjør han det uten å surre og utsette. Han har en hensikt med det han gjør og han gjør det i tide. Og glad er jo jeg for det, særlig når jeg i panikk roper om hjelp til ham.
Jeg er nok ikke den eneste som gjør det. Når Gud ønsker å være sammen med meg, og utruste meg, så lytter jeg visst mere til den trøtte kroppen min enn til Hans stemme.

På tide å gjøre noe med selvdisiplintanken. Hvordan står det til med din tank? Blir du med, så gjør vi en dugnad sammen på tankene våre?