De siste ord

Av og til tenker jeg på hva jeg ville gjøre dersom jeg visste at jeg snart skulle dø. Utrolig vondt og vanskelig... Ville jeg klamre meg til livet og mine kjære. De betyr så mye for meg, og jeg ville sikkert være usikker og redd. Jeg håper at jeg oppi alt det såre og vanskelige likevel hadde klart å være modig og sterk. Jeg ville trøste mine kjære, formane dem. Og så ville jeg forsøkt å lage en liten gave til hver av dem som de skulle få når jeg var borte. Den skulle inneholde mye kjærlighet og oppmuntring, og jeg ville forsøke å gi dem et fyrtårn som de kunne manøvrere livet sitt etter. Det som betyr aller mest for meg, er at jeg får se alle mine kjære igjen, og at vi får glede oss sammen i evigheten.

Jeg kjenner en som gjorde noe tilsvarende for meg. Først så tok han straffen som jeg var skyldig i, ved å dø på et kors. Siden han selv var uskyldig, kunne ikke døden og dødsriket holde på ham. Så den 3. dagen sto han opp fra de døde. Etter dette var han på jorda noen dager til, før han reiste hjem til Himmelen. Før han dro hadde han både ønsker og en gave, et løfte;

»Gå derfor ut i all verden og gjør alle folkeslag til mine disipler, i det dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»

(Dette er fra den gamle oversettelsen. Det var den jeg husket i hodet. Du kan finne den nye på bibelen.no i Evangeliet etter Matteus, kapittel 28.)

Jeg er så takknemlig for det Jesus sa der. Det gjelder for alle mennesker til alle tider.